Men jeg har hatt det bra da! Lykke er definisjonen av opplevelsen på Hove, og jeg føler nesten hele personligheten min ble litt bedre av å ha vært der. Vennskap ble sterkere, til og med venner jeg trodde var uvenner av meg. Alle gikk rundt som om det var et st.hans-bål av ren hasj i midten av camp-området: dritglade, lattermilde, helt fjerne, og relativt klar for å bli med til teltet. Jeg fikk styrket min smeltbarhet for stavanger-dialekt, og tror nesten jeg forelsket meg litt i en jente jeg så vidt fant ut at het Karoline (Caroline?) før hun dro ut av livet mitt. (hun hadde Oslo-dialekt da)
Jeg tør ikke skrive om så mange spesifikke hendeleser, untatt en japaner med det fabelaktige navnet Kim, som sovnet rett på bakken og som vi planta fast der han lå med rundt 10 telt-stenger =)
Det var min første festival, IKKE min siste!
(EDIT: Ikke din siste? Da burde du kanskje ikke fått barn da, idiot!)
(Neida)