Utdrag fra kåseri

Det er størrelsen på forkjølelsen som avgjør avgjørelsen, om doktoren din med vemmelse sier ”lungebetennelse”. Men fortvil ikke, det er nemlig dette mer alvorlige stadiet av sykdommen som er mulig å behandle.  Lungebetennelsens vrange og sutrete lillebror, forkjølelsen, kan nemlig bare forebygges. På den annen side kan den forebygges med enorm effektivitet. Tilbake på den første siden igjen, kan den aller best forebygges av de som allerede er bærer av sykdommen, ved enkle knep mot spredning, og dessverre har mennesker gjennom all dokumentert historie gitt ganske faen i hverandre. I praksis betyr dette at forkjølelse spres over på velkledde og immunforsvarssterke mennesker fordi en eller annen gjøk på arbeidsplassen eller blant kollektivtrafikken ikke evnet verken å ta på tjukkere sokker et par dager tidligere, eller å holde seg for munnen når han nøys deg i bakhodet der du uvitende og menneskeglad fikk mikroorganismer fra dypt i hans neseganger og ned i svelget. 

”Ekkelt” er ikke et dekkende ord, men at vi synes det er det kan godt være instinktivt. 

Historietime

Vi trykket på alle ringeklokkene utenfor en blokk i nærheten. Det skapte mye kaos i oppgangen og hadde liten fare for å bli tatt.
Vi tok kinaputter i postkassene inne i oppgangene, som smalt mye høyere enn de utendørs.
Vi gikk på biblioteket og lagde så mye bråk at vi ble kastet ut. Vi hadde også en periode forbud, og ble nektet adgang dit.


Vi tok også harpiks-trikset; med et fiskesnøre festet til en tegnestift som vi festet til vinduskammen på utsiden. Strakk ut fiskesnøret så vi kunne hjemme oss bak noe, men samtidig se vinduet. Gned harpiks mot fiskesnøret som lager en katteskærende lydresonans i vinduet og inne i leiligheten.


Vi festet et tau med litt slakk mellom to dører i oppganger hvor dørene gikk innover, og ringte på til begge. Var du heldig prøvde begge å åpne samtidig. Og den som hadde fått døra litt opp, fikk døra dratt igjen når naboen prøvde å åpne sin dør og slik kunne de bli stående å dra i dørene uten at noen av dem fikk åpnet ordentlig og irritasjonen ble stigende. Naboene måtte klare å bli enige om at bare den ene skulle prøve å få åpnet døra nok til at han evnt. klarte å få klippet av tauet. Her gjaldt det å være tøff nok til å bli i oppgangen så lenge som mulig for å følge utviklingen. Så løpe!!! 


En annen litt stygg sak var tomme melkekartonger (den gangen 2liters) med sølevann i, lent på skrå inn mot døra så sølevannet ville renne inn i gangen til den som åpnet da dørene jo gikk innover (ble også brukt malig i melkekartongen av de mer barske/jævlige gutta). Tøffest var de som ventet lengst i oppgangen for å se hvordan det gikk og få med seg ansiktsuttrykket til personen som stod der våt på beina, i en pytt av sølevann. Når så personen kom løpende etter oss gjaldt det å forvirre med at alle løp i forskjellige retninger.
Men en gang ble en som bodde i blokka mi og var et år eldre og ikke så god til å løpe, tatt. Han ble løftet med tilbake til leiligheten og måtte ligge på gulvet å vaske opp alt sølevannet. Når vi traff han etterpå så vi at han hadde grått, og han ville ikke være med på denne streken lenger.


Terje var fæl til å erte og når jeg var 8 år havnet jeg en gang i slåsskamp med Terje. Mange stod rundt å så på og brillene hans ble under basketaket ødelagt. Tror jeg ikke hadde eller hadde tatt av meg mine. Det ble en huskestue i etterkant mellom hans foreldre og mine om betaling av disse brillene, men tilslutt hadde han innrømmet at det hadde vært han som startet, pluss andre som bekreftet det og jeg tror ikke vi måtte betale noe. Engelen meg, hadde i alle fall ikke gjordt noe galt, og husker at mor og far litt overraskende faktisk støttet meg.


Om vinteren:


Bilene før hadde støtfangere som var festet utenpå bilene, som på en folkevogn, og det gjorde at vi kunne henge med bilene på vinteren. Vi huket oss ned så bilføreren ikke skulle se oss og holdt oss fast i støtfangeren. Alle hadde speilglatte bots som gjorde at vi sklei med bilen. Kunne være ganske slitsomt og meget farlig, spesielt om bilen begynte å kjøre fort eller det kom andre biler bak oss. 


Om sommeren:


Vi blåste erter med blåserør både på folk og på vinduer. Og skjøt kramper med sprettert. Gjorde veldig vondt å få en slik i låret. Sprettertene kunne bli bygd ganske store og kraftige, vesentlig av gamle flaskekorkåpnere og masse tape.

Hele året:

Hadde gjengturer inn på butikkene på Tveita-senteret.


Kan ikke huske noen ble tatt, men problemet med stjeling og gjengsamling på senteret ble så stort at broren til Bjørn, Jan, ble ansatt som vakt. Jan hadde bodd flere år i Thailand, hvor han hadde konkurrert i kickboksing og tatt med seg Thaidame tilbake (meget uvanlig på den tiden). Han ringte ikke politiet, men banket ofte opp de som ble tatt for tyveri nede i kjelleren under senteret, eller i noen tilfeller knakk armen på dem.
Politiet lot stort sett Jan holde på selv om de viste at mye var over streken, fordi de selv ikke klarte å få kontroll på miljøet og at de hadde et slags samarbeid med Jan.
Navnet “Jan” var det redsel og respekt av i miljøet og han var mye i media. Tror han på en måte var med på at den harde kjerne i gjengen ble skapt. Knallhard disiplin og ingen tyster på noen. Jeg trente da i et rom der nede i kjelleren på vektløfterklubb. Et møkkete kjellerlokale med gamle vekter som vaktmesteren på senteret hadde ordnet og en råtten dusj.
Vi varmet opp med å løpe i vareleveringstunnelene under senteret. Fulle av eksos og varebiler i stor fart, helt sprøtt å tenke på nå. Omtrent som i boksefilmene til Sylvester Stallone. 


Jan og andre eldre skumle kraftbamser var ofte innom. Løftet litt vekter og dengte løs på en boksesekk som hang der for å vise oss hvor sterke de var. Husker en som hoppet opp så høyt han kunne på veggen for så å la seg falle ned på siden mot en tynn treningsmadrass på gulvet. Dette for å herde seg sa han, og det så ikke godt ut. Vi 4-5 som trente der var yngre men godtatt som tøffe nok, og det var litt status å kunne gå gjennom senteret med treningsposen og kunne hilse på de skumle gutta, man ble liksom enda litt breiere mellom skuldrene. Og det kom diverse folk innom og solgte styrkefremmende rare piller og pulver som vi svelget eller blandet med cotagecheese eller juice. Når jeg kom hjem husker jeg at det noen ganger kunne ta lang tid før jeg kunne løfte og klare å drikke av et glass, fordi hånden og armen var sliten og skalv.


Men det var ok hjemme at jeg holdt på med dette. De var litt bekymret over at det ikke var noen som trente og passet på oss. Det hadde de grunn til også, for mye rart skjedde der og kunne gått ille, men kan bare huske en gang at en ble skadet.
Det var ikke nåtidens treningsapparater, men gamle tunge vekter som du kunne bli klemt imellom eller liggende under. Det hente også noen ganger at jeg trente der alene og et rop om hjelp ville ikke ha blitt hørt.


Husker det var skummelt å være der alene. Høre all støyen fra senteret og måtte si til seg selv at det bare var en følelse at det liksom var noen andre der nede. Støyen gjorde at det ikke var lett å høre om noen kom, så de gangene skvatt man når plutselig noen stod der. Derfor var det også nede i noen av disse lokalene Jan banket, knakk fingere og armene til tvilsomme personer. Ikke at jeg så dette noen gang, men at det skjedde? Ja!


Boka Politi&Røver tar for seg bla. tiden fra denne perioden. Handler om Tveita-gjengen og Jan som ble Norges mest beryktede pengeinnkrevende Torpedo og dørvakt på diverse utesteder, og politispaneren Johnny Brenna.


Ellers var vi bare kjekke og greie, gjorde stort sett bare lekser, gode gjerninger, eller hjalp mor med husarbeid.
(...?)

When brain activity ceases:

He hit her. His hand flat out against the side of her face. She wasn't allowed to do this. Not at all, was it even physically possible? Was this perhaps not real, like what he saw was not there, and what he thought simply invalid?
He bend open the fingers on his clenched fist, and stroke a finger on her cheek. The hand started shaking, a freezing wave rushed though him, he felt like crying again, but there was a vacuum in his stomach eating his tears, his thoughts, his very being.
It was real..
And he thought it again: She could not do this to him.
She could not fucking do this to him!
I don't deserve this, I didn't do anything wrong and this i not fair! I loved her!
Rushing through his head, this made every muscle tense. Made him raise his fist again.
He didn't hit this time, but laid his hand on his head.
Hate! That's what he felt for her now, looking into her eyes. She didn't even blink.
He really hated her, and another wave, another climax of these realized feelings rushed through him.
Still, he didn't scream it at her. He didn't say it to her. But he whispered, whispered something else.
I love you.
Two of his fingered closed her eyes, as a tear fell from his. How could she?
They where supposed to live the rest of their life togheter.
She where supposed to live..

More about religion:

Live a good life.
If there are gods, and they are just, then they will not care how devout you have been, but will welcome you based on the virtues you have lived by.
If there are gods, but unjust, then you should not want to worship them.
If there are no gods, then you will be gone, but will have lived a noble life that will live on in the memories of your loved ones.

- Marcus Aurelius

The Talk

He thought: If only I where a girl, it would have been easier; The world is somehow more open to girls wanting girls, than to boys wanting boys - even the words are better: Lesbians! Never, at least rarely used with hate. Gays! A word introduced to the generation as a curse word on the internet.

Still, as his mind was made up, he knew he had to tell his mother at this point. His very religious mother; The mother who once had been protesting against "fags" in the army, and often talked about old mrs. Gamboa down the street who had a homosexual grandchild, the poor soul.

She could break hell loose; She could break down; She could even physically attack him for all he knew.

Still, this needed to be done; He lived by himself with few friends, obviously did not have a girlfriend, and he had wanted to "come out" to colleges at work, and once even went to a so-called gaybar, but had realized he needed to open up to his last remaining family first; This was the only way to do this without any psychical wounds.

He wondered: Had he had this fear of telling her if not for her religious beliefs? Was the word of God - the words of middle-eastern philosophers and astronomers - so imprinted in her mind that it was stronger than herself? She was one of the nicest people he knew in oh so many other ways; He had idolized her after she donated money to homeless, volunteered the time the local elderly-home was understaffed, and once even traveled to Indonesia when there was a earthquake (not the overly media-covered tsunami, but one of the many other tragedies in these countries). None of these things because of, or connected to her religion though, contrary to what religious friends and neighbors bragged about, he had heard them use sentences like "the lovely christian lady down the street who helped out" and "God has put the spirit in her". It weren't fair. It was her spirit that should be complimented, not God's intervention on it.

He wanted to scream to them: Do you know how you're suppressing sexuality on me, on priest, and bishops; Do you know how you're suppressing truth, knowledge; How you are promoting blissful ignorance, an outer shell of polished stupidity - while the men speaking of your agenda, this inconsistent tale of miracles and divine laws, are raping little boys. It has even become a cliché!

He gathered his thoughts: Religion aside, he was here to break some big news to his mother, the "woman of his life" if you will, seeing as there would not be any others with that title. His mouth was dry, did he get some water first? Delays, procrastinations, dullness. He cleared his troath, thought: Fuck it, here goes:
"Uh, mom?"

His mother turned, smiled, shut off the tv they'd been watching, and looked at him. Said nothing.

He made a stuttering: A start without a continuum; A wish without a hope; And he lifted his gaze upwards as to not let the tears come to easy. Didn't he hope; Didn't he think: Hold me, it hurts when he noticed her coming closer?

She hugged him; The mother hugged her son.

And she said: "I know son. I know, and it's allright. I love you all the same"

This time, a mothers love for a son, was stronger than the love for a god.

This is religion.

This is religion.

& This is religion.