Grøt!

Moren min påpeker at jeg snakker så slurvete.
Det er sannsynligvis sant, jeg har vokst opp blandt mange dialekter som kan ha forvirret den delen av hjernen min som styrer snakkemåten min.
Men uansett er nå det bildet som dukker opp i hodet når jeg tenker på dette ord i fin løkkeskrift.

Fin myk løkkeskrift, med bløte kanter og runde former, setninger som ikke kan beskrive krig eller død.
Linjer som nesten ikke kan leses, men som likevel er behagelige å ha øynene på, som minner om et laken som blåser i slow-motion i vinden, og som kanskje er laget av silke.
Ord som er så glatte at de ligner en kvinnekropp i dus belysning, og som smaker som mørk rødvin hvis man visker det stille for seg selv.

Men sannheten suger, og jeg vet selv hvor jævli mumlende en samtale med meg kan være.
Ikke at det gjør noe, de jeg snakker mest med skjønner meg likevel.

Og jeg lærte meg jo aldri løkkeskrift.

Innlegg 61 - 14 Mai - Siste Blogg fra Agder FHS

Når man nå skal se tilbake på året som har gått, og alt som har skjedd (og ikke skjedd?) synes jeg det er viktig å ikke bli for sentimental, ikke for følsom, ikke tenke på at det nå er slutt, men heller se forover og tenkte positivt at "nå begynner det igjen". Selvsagt ikke på samme måte som før, et helt år ar gått og alt er anderledes enn når vi begynte her. Jeg tror ikke noen av oss har sluppet unna å ha forandret seg ganske mye, og heller ikke at noen kan si stort negativt om hele opplevelsen som det har vært. Men likevel er det forover det går. Hele tiden. Og det var nettopp det det gjorde her også, litt for fort.

Da vi var i Cuba forige uke (?) virket det som om det bare var begynnelsen, og siden beskjeden kom at det bare var to måneder igjen vet jeg ikke hva som har skjedd før vi plutselig var her vi er nå. Og det som er så rart nå, her jeg sitter og tenker helt på kanten av året, er at jeg gleder meg. Det er alltid gøy å kjøre berg og dalbane, men det er også ganske godt å se en film fra sofaen i sin egen stue. Hvis dere henger med på metaforen?

Det er forsåvidt en av de tingene jeg overasket meg selv med å savne. Sofa!
Her er det nesten bare stoler overalt. Ikke at stolene er vonde, det er bare at en god myk sofa er ganske magisk å synke ned i. Jeg har også savnet litt privatliv, litt tv-titting, og jeg har savnet besøk. Det er ikke helt det samme å stikke innom venner når de bor i en klin likt rom som deg, bare litt anderledes inredd.

Jeg tviler på at jeg er den eneste som gleder seg, og det jeg og Linn kom fram til var at perfeksjon hadde vært en uke her, og to eller tre uker hjemme. Men perfekt levemåte er et langt stykke igjen til, og for meg tror jeg det må være fast jobb, hus, hund, barn, og stor hage der jeg og en eller annen idiot som har giftet seg med meg, dum som hun var, sitter og drikker iskald cider i sola. (Den kan godt bare være fra Europris, whatever)

Vi har alle et sted veien leder oss, og jeg tror alle har hørt taler fra ymse rektorer om at vi fortsatt er inne i den fasen hvor vi skal finne oss selv og hvem vi vil være resten av livet, og at veien er lang og vi må alle gå våre egne veier. Vel. Dette året har i så fall vært et helvette av et lyskryss, hvor jeg har stått på rødt og fått tenkt over hvor jeg skal svinge når det blir grønt igjen.

Og jeg sitter selvsagt i min egen røde bil, som jeg har høstet mye creds for, og som har blitt til mange morsomheter rundt at den er den største delen av personeligheten min. Jeg håper nå egentlig på at jeg selv også har fått vært litt synlig som person også, og hvis jeg er en av de som blir først glemt, blir jeg veldig sjokkert! Ikke at jeg har prøvd veldig å gjøre masse ut av meg, men det har falt meg veldig naturlig å være litt sprø. Noen ganger har jeg funnet meg selv i en situasjon hvor jeg tenker: "hva faen er det jeg driver med?". De fleste av de situasjonene har i det minste høstet litt latter.

Heldigvis er det ikke jeg som har vært den største moroklætten på skolen. Heldigvis, både fordi jeg ikke vil være husket for det, og fordi jeg aldri har ledd så mye og så godt før som jeg har her.
Jeg lurer egentlig litt på akkuratt det. Hvordan jeg kommer til å bli husket.

Jeg vil også nevne helt uten videre at det jeg kommer til å være mest glad for å bli kvitt, er det jeg kommer til å savne mest, og det skal mer til enn ord på eksotiske språk til for å forklare bort noe av de teite tingene jeg har gjort. Det har ikke tatt lang tid å kunne le av det etterpå, og ingen skade skjedd, men likevel..

*Edit: Ordet jeg snakker om, men ikke klarte si til den det gjelder, var\er "Mamihlapinatapai"!
Tror jeg da. Definisjonen trenger to personer, men kanskje var det bare meg.

Det koker vel egentlig ned til at man skal vri og vende lenge på det før man skal si året har dratt mye negativt med seg. Jeg håper på chille hagefester rundt om i hele norge i løpet av av sommeren hvertfall.
(Men så er det jo dette med at alle får seg jobb, og det ene med det andre. Det er hvertfall værdt et forsøk)

L D 6

"Hello?"
"Hey, It's me."
"Oh, hi. Whats up?"
"Na, not much, man. Just wondering if you wanna hang out or something."
"No, dude. I'm kinda stuck with some shit right now.."
"Damn. I didn't really want to sit alone today."
"Somethings up? Girl-problem?"
"Yeah, like, we had this stupid fight last night. And thinking back on the whole ting, i think i really fucked things up quite bad."
"That sucks! You know I'd be glad to be around for you if i could, but, you know.."
"Yeah, yeah I know. You're a good friend man, don't think about it, I'll be ok!"
"I know you'll manage, dude. Things will work out, you know."
"Yeah, i guess.."
...
"Know what? I'll wrap this shit up and come over right now, allright?"
"... That would be nice. Thanks!"
"Hell, what am I here for, right?"

Hjernedød tankegang!

Yeah, planlegging på høyt gir!
Etter at jeg leste denne fancy og gjennomtenkte artikkelen, syns jeg at situasjonen også burde sees fra et litt mindre perspektiv. Hva ville man gjort i lille Norge - og fra mitt synspunkt, enda mindre - Søgne!
Hvis du er lat og ikke sjekket linkene, er temaet:
"hva faen gjør jeg når zombiene tar over?"

1- Komme seg langt vekk!
Jeg tar utgangpunkt i zombier fra 28-filmene. Så det å regne med å løpe fra de er ikke særlig smart. Jeg har jo en fordel i å ha en bil, heldigvis. Og selv om det titt og ofte er småfeil på den, så kommer den seg fram føkkings overalt. OG den kan sikkert kjøre med bare halvparten av de viktigste delene i et par dager om det trengs. Jeg ville hevet ut høytalere, baksetene, og alt som kan fåes ut av bilen. For det første for at den kanskje blir en smule lettere, men mest fordi det er lurt å ha plass til veldig viktig "shit" man må ha med seg.

2. Velge nøye hvem man tar med seg.
Ehm. Joda.. Det er sikkert plass til minst 8 stk i bilen når det gjelder liv, men når det faktisk løper føkkings zombier rundt i verden klarer jeg ikke vite helt hvor snill jeg er. Det tryggeste ville kanskje blitt å hatt med maks 3 stk, garantert Eivind av folk her på skolen, fordi han var i millitæret og er generelt jævla sinnsyk. Muligens Magnus, siden han har spilt skremmende mye Left4Dead. Og.. Sun-Jey! Fordi.. Neida, jeg bare kødder!
Kanskje søstra mi da, hvis jeg hadde klart å dratt for å redde henne. Da måtte jeg vel kanske lessa med meg mamma og, som er litt minus med tanke på hvor utrolig ute av seg hun hadde klart å bli.
Hmm...

3. Finne våpen og mat (i den rekkefølgen)
Aner ikke hvor her i nærheten jeg skulle fiska fram et våpen av noe slag, men en hagle hadde jo virkelig gjort seg. Det som er kjipt er at det sikkert er enklere å få tak i våpen i Kristiansand, men der er det jo også masse folk, som nårsomhelst får litt lyst å spise deg...
(De burde heller dra på JaFs)

4. Fortsett med Nr.1
Når man har farta rundt og samlet de man vil ha med og funnet det man trenger er det bare å komme seg unna. Så øde og langt unna andre mennesker som mulig. I Norge vil det bare være å komme seg innover i landet, siden vi er så jævla facinert av kysten alle sammen.


Går alt etter planen, i tillegg til en del flaks, så slipper jeg å drepe noen. Moralsk sett, så jeg slipper å bryte helt sammen, er det veldig bra å slippe det. Det er en overlevelses-taktikk å holde en god moral. Jeg driter i om det hadde gjort livet vanskeligere "etterpå", men siden situasjonen antageligvis varer en del måneder.
I ren hollywood-stil, så er det jo fint om man faller for en eller annen dame midt i det hele da.

Men, IsThereAZombieApocalypse?

Livet bak rattet

Alle veit at jeg er frelst av veiens engel, og koser meg så lenge jeg har et ratt å holde i.
Men når man har kjørt konstant i en hel uke, merker man masse greier som det ikke går an å "ikke-merke" etterpå. Det er en liten klype ting som jeg klarer å irritere meg over mens jeg sitter der bak rattet.
Here they are:


Biler med sterkte lys

Ganske mange biler har nærlys som er sterkere enn mine fjernlys. Å ha disse bilene bak seg er ikke bare drit irriterende fordi de blender - de gir meg også fullstendig noia for at det er politi\sivilpoliti som skal komme og banke meg helseløs fordi jeg ikke brukte blinklys, eller at jeg ligger i feil fil, eller hva jeg nå må ha kommet til skade for å gjort. Det blir som regel til at jeg blir stressa og ser like mye i speilet som jeg ser forover og gjør masse feil. Også holder jeg fartsgrensa, som eneste bil på hele motorveien, helt til bilen bak blir dritsur og tar en sinnsyk forbikjøring.

Fotobokser

Joda, man burde jo ikke ligge i 170 når det nettopp sto 50 på skiltet, men trengs det virkelig to fotobokser på 4km? Strekningen Oslo-Kristiandsand har to tilfeller av akkuratt det, i tillegg til drøssevis av normale bokser. Noen steder er det så dårlig vei at det ikke går ann å ligge i fartsgrensa heller, og det er forsåvidt greit; man skal tilpasse farten, og de greiene der. Men de trengs det ikke plutselig en dum fotoboks der, for å toppe det.

Folk som kjører alt for treigt

Et par korte strekninger er det mer en èn fil. Da skal man holde seg til venstre feltet så folk kan kjøre forbi deg på høyre siden...
Riktig? NEI!
Og her dukker fotobokser opp igjen som et problem. Mange av de som holder fartsgrensene langs motorveien - og som man ikke egentlig kan klage noe på for det - bestemmer seg ofte for at fotobokser er stilt inn på 10-15 km\t under fartsgrensa

Folk som er spenna gærne!

Jeg kan ikke snakke meg unna at jeg ofte er å se i 100-110 der det er 90 grense langs Europavei18. Men før du veit ordet av det suser en bil forbi i en hastighet som gjør at jeg tror bilen min står rolig. Hvem er disse menneskene?

Meg!
Jeg kan gjøre mye dumt når jeg kjører. Jeg blir aldri fornøyd når det gjelder om jeg vil sitte nærme eller langt unna pedalene. Som regel starter jeg veldig nærme, og retter meg lenger og lenger bak i bilen med tid. Hadde jeg kjørt et helt døgn, hadde jeg nok endt med settet så langt det går bakover, og til slutt sovnet.

Skole!

Yes, jeg er tilbake på skolen. Må si jeg har savnet det. Uten noe ordentlig sted å bo her i verden, har jeg en konstant følelse av at jeg vil hjem, og at jeg er drit lei av å være der jeg er.
Ikke at jeg syns det er spessielt trist å måtte flytte herfra snart, sånn rent rom-størrelse-messig. Det eneste jeg kommer til å savne, men som jeg riktignok kommer til å felle mang en tåre over, er sånn omtrentlig 75 av menneskene her. Ikke spør hvem jeg ikke kommer til å savne, men jeg antar at noen smyger seg raskt inn i glemmeboka. Face it, sånn er det bare!
Ferien har foregått veldig mye inni bilen, som tilslutt sa "gi faen, da" og økte mengden olje som lakk av den. (Det var bittelitt i uka før ferien)
Vi fant ut hvor det kom fra, og priset oss lykkelige på at det bare var oljefilteret, som ikke ville vært dyrt å fixe på. Men så langt kommer jeg ikke, siden det ikke har falt en dråpe etter at jeg rullet ut av Oslo i dag.
Så sånn er det.
Men hvertfall da, så merker man en hel shitload med greier man kan irritere seg grønn over (eller eventuelt rød, får å matche bilen og interiøret ^^, ) og som jeg nesten må få ned på arket. Eller dataen da, og så over i bloggen her.
Det skal hvertfall skrives. Så blir det opp til dere gale menneskene om det skal leses også.