Himmel, det er August.

Jeg er nesten, kanksje glad jeg ikke har så alt for mange som leser bloggen, siden jeg merker det er lenge siden sist jeg skrev noe. Vel, det har jo skjedd litt. For eksempel kom det i går en kar bort til meg og min far og vi hadde jo aldri sett han før, og i tillegg så han ganske "høy" ut.
"Kan eg fortella dokker noge? Eg ble rana av to pakistanara i går, så..."
Men lenger kom han ikke i denne gripende historien, for vi satt jo faktisk i et ingjerda område på en resturant, så da roper servitøren vår, som var både svensk og ganske stresset:
"Jammen gi deg nu da, nu rekker det!"
Og uten at det har noe med saken å gjøre, så sto det en annen utlending bak oss og sang opra.

Dagen før; lørdag, hang jeg med Umair i omtrent hele Oslo. Fra jeg gikk av t-banen til jeg satt meg på igjen gikk det fire timer. Vi brukte tre av de til å GÅ. Men det var dritkoslig sånn egentlig da. Vi rakk å hilse på Marthe fra fhs også, men hun var ikke akkuratt overinterresert, og da vi møtte henne hang vi ved en fontene som bråkte og druknet samtalen vi hadde.

Jeg skriver liksom for tiden de fleste nye nyhetene på Face isteden for her. Dataen min er kjiping og vil ikke skrive så mye om gangen før den låser seg (låner far's nå) men det skulle gjerne blitt litt oftere her og.
Nå skal jeg forlate Oslo, så rekker ikke stort mer, men DAMN: Håper alle har fått med seg at jeg flytter i et HUS nå snart. Ikke helt alene da, men jeg er trygg på de jeg flytter med (Benjamin og Robin for de som vet noe).

Vel hjem! ^^,

Jenter med stavanger-dialekt! (Hove09)

Jeg har egentlig jævli mye jeg har lyst å skrive ned av ting jeg plutselig tenker og setninger som høres fine ut hvis jeg bare hadde rukket å skrive de, men i det siste har jeg ikke gjort noenting produktivt eller kreativt; bare vært sosial og festet. Mye skyldt Hovefestivalen, men jaggu to dager festing til etter det og.
Men jeg har hatt det bra da! Lykke er definisjonen av opplevelsen på Hove, og jeg føler nesten hele personligheten min ble litt bedre av å ha vært der. Vennskap ble sterkere, til og med venner jeg trodde var uvenner av meg. Alle gikk rundt som om det var et st.hans-bål av ren hasj i midten av camp-området: dritglade, lattermilde, helt fjerne, og relativt klar for å bli med til teltet. Jeg fikk styrket min smeltbarhet for stavanger-dialekt, og tror nesten jeg forelsket meg litt i en jente jeg så vidt fant ut at het Karoline (Caroline?) før hun dro ut av livet mitt. (hun hadde Oslo-dialekt da)
Jeg tør ikke skrive om så mange spesifikke hendeleser, untatt en japaner med det fabelaktige navnet Kim, som sovnet rett på bakken og som vi planta fast der han lå med rundt 10 telt-stenger =)

Det var min første festival, IKKE min siste!

(EDIT: Ikke din siste? Da burde du kanskje ikke fått barn da, idiot!)

(Neida)

Atomvåpen

Nuclear weaponary is totally MAD!!!
(mutually assured destruction)


Jeg skal skrive noe vettugt (?) snart, men jeg sliter for tiden med litt au-au i tennene!

Grøt!

Moren min påpeker at jeg snakker så slurvete.
Det er sannsynligvis sant, jeg har vokst opp blandt mange dialekter som kan ha forvirret den delen av hjernen min som styrer snakkemåten min.
Men uansett er nå det bildet som dukker opp i hodet når jeg tenker på dette ord i fin løkkeskrift.

Fin myk løkkeskrift, med bløte kanter og runde former, setninger som ikke kan beskrive krig eller død.
Linjer som nesten ikke kan leses, men som likevel er behagelige å ha øynene på, som minner om et laken som blåser i slow-motion i vinden, og som kanskje er laget av silke.
Ord som er så glatte at de ligner en kvinnekropp i dus belysning, og som smaker som mørk rødvin hvis man visker det stille for seg selv.

Men sannheten suger, og jeg vet selv hvor jævli mumlende en samtale med meg kan være.
Ikke at det gjør noe, de jeg snakker mest med skjønner meg likevel.

Og jeg lærte meg jo aldri løkkeskrift.

Innlegg 61 - 14 Mai - Siste Blogg fra Agder FHS

Når man nå skal se tilbake på året som har gått, og alt som har skjedd (og ikke skjedd?) synes jeg det er viktig å ikke bli for sentimental, ikke for følsom, ikke tenke på at det nå er slutt, men heller se forover og tenkte positivt at "nå begynner det igjen". Selvsagt ikke på samme måte som før, et helt år ar gått og alt er anderledes enn når vi begynte her. Jeg tror ikke noen av oss har sluppet unna å ha forandret seg ganske mye, og heller ikke at noen kan si stort negativt om hele opplevelsen som det har vært. Men likevel er det forover det går. Hele tiden. Og det var nettopp det det gjorde her også, litt for fort.

Da vi var i Cuba forige uke (?) virket det som om det bare var begynnelsen, og siden beskjeden kom at det bare var to måneder igjen vet jeg ikke hva som har skjedd før vi plutselig var her vi er nå. Og det som er så rart nå, her jeg sitter og tenker helt på kanten av året, er at jeg gleder meg. Det er alltid gøy å kjøre berg og dalbane, men det er også ganske godt å se en film fra sofaen i sin egen stue. Hvis dere henger med på metaforen?

Det er forsåvidt en av de tingene jeg overasket meg selv med å savne. Sofa!
Her er det nesten bare stoler overalt. Ikke at stolene er vonde, det er bare at en god myk sofa er ganske magisk å synke ned i. Jeg har også savnet litt privatliv, litt tv-titting, og jeg har savnet besøk. Det er ikke helt det samme å stikke innom venner når de bor i en klin likt rom som deg, bare litt anderledes inredd.

Jeg tviler på at jeg er den eneste som gleder seg, og det jeg og Linn kom fram til var at perfeksjon hadde vært en uke her, og to eller tre uker hjemme. Men perfekt levemåte er et langt stykke igjen til, og for meg tror jeg det må være fast jobb, hus, hund, barn, og stor hage der jeg og en eller annen idiot som har giftet seg med meg, dum som hun var, sitter og drikker iskald cider i sola. (Den kan godt bare være fra Europris, whatever)

Vi har alle et sted veien leder oss, og jeg tror alle har hørt taler fra ymse rektorer om at vi fortsatt er inne i den fasen hvor vi skal finne oss selv og hvem vi vil være resten av livet, og at veien er lang og vi må alle gå våre egne veier. Vel. Dette året har i så fall vært et helvette av et lyskryss, hvor jeg har stått på rødt og fått tenkt over hvor jeg skal svinge når det blir grønt igjen.

Og jeg sitter selvsagt i min egen røde bil, som jeg har høstet mye creds for, og som har blitt til mange morsomheter rundt at den er den største delen av personeligheten min. Jeg håper nå egentlig på at jeg selv også har fått vært litt synlig som person også, og hvis jeg er en av de som blir først glemt, blir jeg veldig sjokkert! Ikke at jeg har prøvd veldig å gjøre masse ut av meg, men det har falt meg veldig naturlig å være litt sprø. Noen ganger har jeg funnet meg selv i en situasjon hvor jeg tenker: "hva faen er det jeg driver med?". De fleste av de situasjonene har i det minste høstet litt latter.

Heldigvis er det ikke jeg som har vært den største moroklætten på skolen. Heldigvis, både fordi jeg ikke vil være husket for det, og fordi jeg aldri har ledd så mye og så godt før som jeg har her.
Jeg lurer egentlig litt på akkuratt det. Hvordan jeg kommer til å bli husket.

Jeg vil også nevne helt uten videre at det jeg kommer til å være mest glad for å bli kvitt, er det jeg kommer til å savne mest, og det skal mer til enn ord på eksotiske språk til for å forklare bort noe av de teite tingene jeg har gjort. Det har ikke tatt lang tid å kunne le av det etterpå, og ingen skade skjedd, men likevel..

*Edit: Ordet jeg snakker om, men ikke klarte si til den det gjelder, var\er "Mamihlapinatapai"!
Tror jeg da. Definisjonen trenger to personer, men kanskje var det bare meg.

Det koker vel egentlig ned til at man skal vri og vende lenge på det før man skal si året har dratt mye negativt med seg. Jeg håper på chille hagefester rundt om i hele norge i løpet av av sommeren hvertfall.
(Men så er det jo dette med at alle får seg jobb, og det ene med det andre. Det er hvertfall værdt et forsøk)

L D 6

"Hello?"
"Hey, It's me."
"Oh, hi. Whats up?"
"Na, not much, man. Just wondering if you wanna hang out or something."
"No, dude. I'm kinda stuck with some shit right now.."
"Damn. I didn't really want to sit alone today."
"Somethings up? Girl-problem?"
"Yeah, like, we had this stupid fight last night. And thinking back on the whole ting, i think i really fucked things up quite bad."
"That sucks! You know I'd be glad to be around for you if i could, but, you know.."
"Yeah, yeah I know. You're a good friend man, don't think about it, I'll be ok!"
"I know you'll manage, dude. Things will work out, you know."
"Yeah, i guess.."
...
"Know what? I'll wrap this shit up and come over right now, allright?"
"... That would be nice. Thanks!"
"Hell, what am I here for, right?"