Grøt!

Moren min påpeker at jeg snakker så slurvete.
Det er sannsynligvis sant, jeg har vokst opp blandt mange dialekter som kan ha forvirret den delen av hjernen min som styrer snakkemåten min.
Men uansett er nå det bildet som dukker opp i hodet når jeg tenker på dette ord i fin løkkeskrift.

Fin myk løkkeskrift, med bløte kanter og runde former, setninger som ikke kan beskrive krig eller død.
Linjer som nesten ikke kan leses, men som likevel er behagelige å ha øynene på, som minner om et laken som blåser i slow-motion i vinden, og som kanskje er laget av silke.
Ord som er så glatte at de ligner en kvinnekropp i dus belysning, og som smaker som mørk rødvin hvis man visker det stille for seg selv.

Men sannheten suger, og jeg vet selv hvor jævli mumlende en samtale med meg kan være.
Ikke at det gjør noe, de jeg snakker mest med skjønner meg likevel.

Og jeg lærte meg jo aldri løkkeskrift.