Innlegg 61 - 14 Mai - Siste Blogg fra Agder FHS

Når man nå skal se tilbake på året som har gått, og alt som har skjedd (og ikke skjedd?) synes jeg det er viktig å ikke bli for sentimental, ikke for følsom, ikke tenke på at det nå er slutt, men heller se forover og tenkte positivt at "nå begynner det igjen". Selvsagt ikke på samme måte som før, et helt år ar gått og alt er anderledes enn når vi begynte her. Jeg tror ikke noen av oss har sluppet unna å ha forandret seg ganske mye, og heller ikke at noen kan si stort negativt om hele opplevelsen som det har vært. Men likevel er det forover det går. Hele tiden. Og det var nettopp det det gjorde her også, litt for fort.

Da vi var i Cuba forige uke (?) virket det som om det bare var begynnelsen, og siden beskjeden kom at det bare var to måneder igjen vet jeg ikke hva som har skjedd før vi plutselig var her vi er nå. Og det som er så rart nå, her jeg sitter og tenker helt på kanten av året, er at jeg gleder meg. Det er alltid gøy å kjøre berg og dalbane, men det er også ganske godt å se en film fra sofaen i sin egen stue. Hvis dere henger med på metaforen?

Det er forsåvidt en av de tingene jeg overasket meg selv med å savne. Sofa!
Her er det nesten bare stoler overalt. Ikke at stolene er vonde, det er bare at en god myk sofa er ganske magisk å synke ned i. Jeg har også savnet litt privatliv, litt tv-titting, og jeg har savnet besøk. Det er ikke helt det samme å stikke innom venner når de bor i en klin likt rom som deg, bare litt anderledes inredd.

Jeg tviler på at jeg er den eneste som gleder seg, og det jeg og Linn kom fram til var at perfeksjon hadde vært en uke her, og to eller tre uker hjemme. Men perfekt levemåte er et langt stykke igjen til, og for meg tror jeg det må være fast jobb, hus, hund, barn, og stor hage der jeg og en eller annen idiot som har giftet seg med meg, dum som hun var, sitter og drikker iskald cider i sola. (Den kan godt bare være fra Europris, whatever)

Vi har alle et sted veien leder oss, og jeg tror alle har hørt taler fra ymse rektorer om at vi fortsatt er inne i den fasen hvor vi skal finne oss selv og hvem vi vil være resten av livet, og at veien er lang og vi må alle gå våre egne veier. Vel. Dette året har i så fall vært et helvette av et lyskryss, hvor jeg har stått på rødt og fått tenkt over hvor jeg skal svinge når det blir grønt igjen.

Og jeg sitter selvsagt i min egen røde bil, som jeg har høstet mye creds for, og som har blitt til mange morsomheter rundt at den er den største delen av personeligheten min. Jeg håper nå egentlig på at jeg selv også har fått vært litt synlig som person også, og hvis jeg er en av de som blir først glemt, blir jeg veldig sjokkert! Ikke at jeg har prøvd veldig å gjøre masse ut av meg, men det har falt meg veldig naturlig å være litt sprø. Noen ganger har jeg funnet meg selv i en situasjon hvor jeg tenker: "hva faen er det jeg driver med?". De fleste av de situasjonene har i det minste høstet litt latter.

Heldigvis er det ikke jeg som har vært den største moroklætten på skolen. Heldigvis, både fordi jeg ikke vil være husket for det, og fordi jeg aldri har ledd så mye og så godt før som jeg har her.
Jeg lurer egentlig litt på akkuratt det. Hvordan jeg kommer til å bli husket.

Jeg vil også nevne helt uten videre at det jeg kommer til å være mest glad for å bli kvitt, er det jeg kommer til å savne mest, og det skal mer til enn ord på eksotiske språk til for å forklare bort noe av de teite tingene jeg har gjort. Det har ikke tatt lang tid å kunne le av det etterpå, og ingen skade skjedd, men likevel..

*Edit: Ordet jeg snakker om, men ikke klarte si til den det gjelder, var\er "Mamihlapinatapai"!
Tror jeg da. Definisjonen trenger to personer, men kanskje var det bare meg.

Det koker vel egentlig ned til at man skal vri og vende lenge på det før man skal si året har dratt mye negativt med seg. Jeg håper på chille hagefester rundt om i hele norge i løpet av av sommeren hvertfall.
(Men så er det jo dette med at alle får seg jobb, og det ene med det andre. Det er hvertfall værdt et forsøk)