Helga:
Kapitalist kapitulerer kongelig kverulerende
Jeg starter utdype temaet,
men havner fort på mer en det
jeg bynte med.
Burde ikke gjort det, men jeg syntes det
fortjente litt oppmerksomhet.
Uvitenhet må kuttes ned.
Kanskje går jeg langt, jeg vet
men visdom må være i tet
men jeg kan forklare litt om andre ting nå
rett og slett.
Helga hjemme startet langt fra hva det jeg forventa.
Eksen min, hun var plutselig ikke lenger jenta
som hadde savna meg, og ville være bestevenn.
Da ble jeg dritlei meg, vurderte å dra hjem igjen.
Følte meg alene, og jeg skjønte ikke dritt av noen nå
Så fikk vi snakka sammen, sånn at jeg igjen fikk roen på
at vi skal henge rundt som viktige personer i livene til hverandre
Selv om det ikke er kjærlighet, kan ingen ting forandre
det som en gang var, så selv om ingenting skal bli
så skal vi fortsatt henge sammen, sette av litt tid.
Vi gikk lei av å være "oss", nå er vi heller oss selv
Men vi er fortsatt venner.
Vi elsker ikke hverandre lenger, og vel:
det er sånn som hender!
(Føler det ble litt i "utakt", men er såpass fornøyd med teksten at det for bare gå)
Gigantiske Globale Problemer: (Personal Remix)
Yah, det er mye som skjer! Problemene som vanligvis okkuperer den negative delen av meg virker ganske smålige når man blander seg inn i det politiske, og det er derfor jeg "tar av" når jeg først skriver om det. Problemene som ligger på det globale planet er gigantiske, og derfor lider jeg nesten av tanken på hvor lite som blir gjort av folk. Meg selv innkludert!
Følelsen kan beskrives som en sterk forelskelse som blir helt avvist.
Jeg vet ikke helt om det er kloden som en planet, eller om det er menneskeheten som en art, jeg er "forelsket" i. Men avvisningen er der åkke som! (rart uttrykk)
På en annen måte har det vært nettop denne interressen som fikk meg gjennom en relativt kraftig depresjon jeg hadde for halvannet år siden. Tanken på at uansett hvor store personlige problemer jeg har, så bor jeg faktisk i Norge. Gud, for en lettelse! (ikke ironisk!)
Allerede der burde det være nok, men det er ikke bare det.
Jeg får nemlig en slags følelse av at verden trenger meg. Jeg går ofte inn for å gjøre det mest posetive og konstruktive (les: snilleste) alternativet i en gitt situasjon. Ut i fra mitt synspunkt er det ikke alle som gjør det, og derfor- uten å høres ut som jeg er værdt mer en de som ikke gjør det - håper jeg at jeg har noe godt å bidra med her i verden.
Det er en fin tanke at verden består utelukket at enkeltpersoner. Jeg er en av de.
Jeg står derfor ikke utenfor en gruppe i verdensbasis. Der er vi alle likeverdige, og vi er samme type dyr, når alt kommer til alt.
Derfor klarer jeg ikke alltid skjønne hvorfor det er jeg som får respons på at jeg er så snill. Det skulle da bare mangle!
Jeg klarer defor overhodet ikke sette meg inn i tankegangen på de som begår voldtekt og mord. De som stjeler og er korrupte. De som lyver og manipulerer. De som er falske og umennesklige.
Hva faen driver de med???
Det er også disse tingene man burde huske hvis man er negativ:
- Du har en familie, hvor alle bryr seg om meg. (gjelder jo ikke alle, desverre)
- Norge er ikke i krig. (offisielt hvertfall, det har ikke klart å påvirke meg at Kjell sugde George da han var statsminister.)
- Du har flere potensialer å utvikle deg på (alltid)
- Mulighetene for verden er helt ekstreme (selvsagt begge veier, men fokuser på det posetive people)
- Når du har vært heldig med å bli født og oppvokst i et så bra land, har du muligheten til å gjøre noe ut av det, i form av u-hjelp o.l.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar